Innlandsfiske før og nå med opplevelser og gleder
Ressursene i utmark som fiske var av stor betydning for mange i de siste århundrer. Det var ofte knapphet på mat så alle ressurser måtte tas vare på. I vår modrene tid er innlandsfiske for mange en lidenskap og hobby. Etter hvert er det svært få som har dette som egen næring. I vår del av verden er knapphet på mat for de fleste en utenkelig tanke. Skrur vi tiden tilbake er det intessant å se hvordan mennesker som på toppen av næringskjeden har hatt vilje til å skaffe til veie en av de tre viktigste egenskaper for menneskeheten. Det er også verdt å merke seg at eiendomsrett over fiskevann har vært grunnlag for kontroverser og mange rettsaker opp gjennom tidene.
De fleste av fangsredsakapene som var brukt før brukes fortsatt. Noe av utstyret er faktisk det samme.
For andre er det modernisert og vi har fått flere hjelpemidler. Noe av den eldste fangsredskap antas å vere stokk og hender, seinere kom spyd. Etter hvert ble stangfiske, oter og garn som naturlig hjelpemidler. Garnfiske kalles ofte for matauk som hadde stor betydning i eldre dager. Som det ligger i ordet var dette en ressurs. Isfiske har vert og er fortsatt en lideskap for flere. Utsyret som kreves er enkelt, isborr og pilkestang. For å « mate» fisken brukes som regel magott (flue larver) eller kjuke (ostestoff ved ysting). Garnfiske under is er fortsatt hold i hevd enkelte steder. I Finland med sine mange store innsjøer er det fremdeles flere som har innlandsfiske året rundt som leveveg.
I våre innsjøer vere seg store eller små i lågland og fjellvann, finner vi ett stort mangfold av våre omlag 44 ulike ferskvannsarter. Både store og små. En antar at disse har kommet etter siste istid og 33 av disse artene er kommet på egen hånd. Reseterende 11 av mennesker. Det er vert å merke seg at vestlandet har ett mindre artsmangfold enn østlandet. Artene varierer fra landsdel. Utsetting av fisk har over 1000 års tradisjoner i landet vårt. Artene er spredd gjennom elveleie og mennesker, fra lågland til høyfjells. De mest kjente artene er: ørret – røye – abbor – sik – gjedde – harr – karpe – lågåsild. Vi mennesker har våre favoritter da våre smaksløker og ganer har delt oppfatning på smak.
Tilberedning og konservering av fisk har lange tradisjoner. I dag kan vi fryse ned fangsten. For noen ti år siden var ikke den muligheten der. I dag bruker vi både gamle og nye metoder for konservering. Røyking av fisk kan vere kaldrøking, svalrøking og varmrøking. Ved kaldrøking skal ikke tempratur overstige 33 grader Celius. Varighet på røkinga beror på mengde og smak. Ved kaldrøking er de i hovedsak smak og fargekomponenter som binder seg til overflaten. Det dannes da en hinne av antimikrobielle stoffer samt antioxidanter som vel og merke ikke dreper bakterier. Det er stoffene i røyken som danner grunnlag for smaken. Ulike tresorter setter ulik røyksmak. Spon av lauvtre er mye brukt, mens noen sper på med einer, som som setter en krafigere røksmak. Gran og furu avgir tjærestoffer som binder seg til produktet. Det fins også produkter i handelen som gir røyksmak. Disse kan enten sprøytes inn eller pensles på produktet. For og øke holdbarheten og smaken tilsettes salt. Om temperaturen økes til 33 – 50 grader Celius får vi svalrøking. Varmrøking er den enkleste og mest brukte røykemetode. Her bør temperatur ligge på mellom 60 – 80 Celsius. Tempratur etter mengde, råstoff og størrelse. Av og til brukes også lettrøkt for tilbeberedning. Varmrøking vil bidra til å ødelegge mikroorganismer og føre til lavere vanninnhold. Røkt fisk kan brukes til smørbrød, flattbrød og lefse. Benyttes ofte til forretter
Raking av fisk er gammel tradisjon og kan spores tilbake til år 1348. Konserveringmetoden baserer seg på en gjæringprosses kalt fermentering. Prosessen settes i gang naturlig etter sløying av fisken. Røye – ørret – sik er de mest brukte sorter til raking. Prossesen med raking fører til høyere næringsinnhold, endrer smak og blir lettere å fordøye.
Å konservere fisk til raking består av renslighet under fangst – sløying og vasking av fisk. Deretter salting og fisken legges lagvis med buken opp i ett spann eller butt. Det er viktig ved bruk av plastbutt at den er godkjent til matlaging og ikke avgir smak.
De som produserer rakefisk, som er en typisk sesongvare har litt forskjellig oppfatning av styrke på rakinga. For lite salt – for mye salt er en riktig uheldig (forfatterens mening) kan en få speket fisk. Mye av den kjøpte rakefisken er i dag oppdrettsfisk fra inn og utland. På grunn av stor etterspørsel. Noen få legger fisk fra fjellvann til raking både av ihuga rakefisk elskere og av næringsfiskere.
Enten liker en rakefisk eller så liker en det ikke.
Tilbehør for elskere; smør, flattbrød, lefse, helst hjemmebakt, løk purre og potet. Noen supplerer enda mer. Drikke etter smak og behov.
I mange hjem til både hverdag og festmat benyttes både kokt, stekt fisk og grillet fisk. Ulike kryddere og tilbehør brukes. Slipp fantasien løs. Fiske er som minst ett Kinder egg; forberedelse, opplevelse og glede.
