Villreinen – fjellets nomade og forfedrenes hovedressurs
Av Kjetil Bevanger og Per Jordhøy
Reinen har spilt en betydningsfull rolle for menneskene som har bodd i arktisk og det høye nord helt fra landet ble beboelig for over 10 000 år siden. Uten reinen ville det trolig vært få eller ingen bosettinger i denne delen av verden, i alle fall på et så tidlig stadium av menneskets bosettingshistorie.
Etniske grupper på de høyere breddegrader i Eurasia har vært, og er fremdeles avhengige av rein, enten som husdyr eller jaktobjekt, eller begge deler. I et slikt perspektiv er det ikke underlig at arten har blitt en viktig del av kulturtradisjonene. Verden har imidlertid endret seg på en måte som har åpnet opp selv de mest utilgjengelige deler av kloden – både for mennesker og forurensning. Også reinen, såvel som de folkegruppene som fremdeles har den som livsgrunnlag, trues i dag av ”globaliseringsspøkelset”, og de elementer av positiv eller negativ utvikling som til enhver tid måtte være knyttet til det. Bærekraftig bruk av ressurser er en stor utfordring både i forhold til oss selv og fremtidige generasjoner.
Fangst og jakt
Reinens flokkatferd og dens roterende bruk av beiteområder gjennom året, og følgelig forutsigbare tilstedeværelse, har utvilsomt inspirert mennesker til felles fangstinnsats helt fra starten. Selv i dag samarbeider en del befolkningsgrupper i nordområdene når det skal fanges rein. Det er særlig under høsttrekket, når dyrene samles i store flokker og skal krysse elver og innsjøer at de er et lett bytte for mennesker, enten de er utstyrt med spyd eller skytevåpen. Det er imidlertid liten tvil om at den tiltagende bruken av rifler medførte at reinen ble så hardt beskattet mange steder at det resulterte i utryddelse.
Domestiseringsprosessen av reinen har kanskje også sine røtter i fangst av villrein. Det var en vanlig teknikk å benytte tamme og spesialtrente reinsdyr som ”lokkeduer” for at de ville reinene skulle komme så nært at de kunne drepes.
Det er fra flere hold blitt fremsatt teorier om at fangst – og jakttradisjonene som etter hvert utviklet seg etter siste istid var basert på kunnskap brakt nordover fra sørlige deler av Europa av menneskene som fulgte bak iskanten. Det er imidlertid slående at jaktteknikkene og -tradisjonene mer eller mindre er de samme over alt innen reinens utbredelsesområde, enten det er snakk om kollektive eller individuelle metoder. Noen av disse teknikkene har overlevd helt inn i det 20. hundreåret, f.eks. hos urfolk i Sibir.
De vanligste metodene praktisert på land og blant individuelle jegere ble utøvd i skog og skogstundraområder, som er hovedoppholdsstedene for reinen om vinteren. Jegerne ventet på dyrene når de kom langs de tradisjonelle trekkveiene, spesielt der de måtte krysse trange passasjer i terrenget. Barrikader laget av felte trær og ulike former for gjerder ledet dyrene inn til fangstsystemer, f.eks. dyregraver, og jegerne kunne deretter bruke lasso av sener, spyd, pil og bue og andre typer våpen.
Buestilling med reinsjegere
Reinsjakt som vi kjenner den i dag
Dyret – reinen
Navnet rein kommer fra det gammelnordiske ordet ”hreinn”, som skal ha opphav i det germanske ordet ”hraina” eller ”kroino”, som betyr ”dyr med horn”.
Det tyske navnet for rein er ”reintier”, og ”tier” betyr som kjent dyr på tysk. Rein og caribou ansees for å være samme art, Rangifer tarandus. Arten er imidlertid inndelt i en rekke underarter, og inndelingen er stadig tema for diskusjon. Reinen i Europa deles vanligvis inn i to underarter, fjellrein (R. t. tarandus) og skogsrein (R. t. fennicus). En blandig av disse to underartene er svært vanlig, og mesteparten av den norske villreinbestanden er en slik blanding. Tamreinen i Norge, Sverige, Finland og Russland, er også en blanding av flere raser, men andelen av R.t.fennicus dominerer.
Et liv i flokk
Flokkatferd er typisk hos dyrearter som rein – som lever i åpne landskap uten tilgang på områder hvor de kan skjule seg. Det er opplagt både fordeler og ulemper knyttet til en slik måte å leve på. For det enkelte individ vil konkurransen om mat være mye sterkere når ressursene skal deles med så mange. Det er imidlertid fordeler også. Hvis f.eks. det enkelte individ i en flokk er i stand til å kommunisere ved å benytte øyne, ører, lukt og lyd kan flokken opptre som ”én organisme” slik at alle individene har utbytte av hverandre. En flokk er følgelig meget vanskelig å nærme seg for et rovdyr (eller en jeger) uten å bli oppdaget.
Det er viktig at enkeltindividene i en flokk justerer seg i forhold til hverandre slik at de oppfører seg på noenlunde samme måte på samme tid, eller i det minste innenfor bestemte tidsintervall. Dette gir seg bl.a. utslag i at individene i en reinflokk ofte spiser, hviler og drøvtygger samtidig. En reinbestand, og til dels enkeltflokker, er bygd opp etter en bestemt sosial organisering, der enkelte individer har en lavere status enn andre, og vice versa. Som tidligere nevnt er gevirene viktige symboler og våpen, og de har en avgjørende betydning i forhold til å bestemme hvor i det sosiale hierarki det enkelte individ befinner seg. Sammen med kroppsstørrelsen er gevirene det viktigste redskap det enkelte dyr har for å slippe til og konkurrere om matfatet, eller en hvileplass, og for bukkene selvsagt når det er snakk om tilgang på simler under brunsten.
Det sosiale systemet i en reinflokk er en nokså kompleks, men meget interessant organisering, hvor f.eks. de mest erfarne dyrene er ledere. Reinen er også det eneste hjortedyret der både hanner og hunner har gevir. Årsaken til at også hunnene har utviklet gevir er nokså opplagt ved nærmere ettertanke. I løpet av den hårde vinterperioden når hunnene til overmål går og er drektige, er det nødvendig at de øker sin sosiale status for å få lettere tilgang på mat (dvs. de beste beitegropene), og det er trolig her svaret ligger.